Hva er sikhismen?

Som dere sikker har fått med dere bor jeg hos en sikh-familie, men jeg har helt glemt å fortelle om hva sikhisme er.

Sikhismen er opprinnelig fra Punjab, en stat i nord-India og delevis Pakistan. Religionen er ganske ny og har opphav fra hinduismen.

Grunnleggeren av sikhismen var Guru Nanak. Han levde på 1500-tallet og vokste opp som hinduist. Han stilte spørsmål til hinduistenes tradisjon, ritualer og lære. "Alle religioner er ett, og det er bare èn Gud," påstod han. Guru Nanak ble sikhismens første guru som betyr lærer. Etterfølgerne hans blir kalt "sikher" og kaller seg elever av guruene. 

Etter Guru Nanak, kom det 9 etterfølgere. Den tiende guruen, Guru Godbind Singh Ji, fortalte at det ikke ville komme flere mennesklige guruer etter han, derfor samlet han skrifter og hymner som guruene hadde skrevet. Dette ble resultatet av den hellige boka Guru Granth Sahib. Det er den ellevte og evige guru, som skal tilbes som en Gud. Boken får virkelig god behandlig. Den har egen seng som den sover i om natten, blir kledd på om morgenen, får mat og blir viftet så den ikke skal bli varm.

Sikhene mener at menneskene kan bli kjent med Gud gjennom det guruene lærte dem. Siden boka er den siste guruen, er det den de forholder seg til i dag. Guruene mente det viktigste i livet var å basere livet sitt på ærlighet, dele med andre og meditere. Målet for livet er å forenes med Gud og unngå gjennfødelse ved hjelp av god karma. 

Den hellige bokens hjem og tempel blir kalt gurudwara. Der holdes det bønn pg hymnesang hver morgen og kveld i en høytaler som høres ut over hele området. I templet kan man også få noen godbiter. De deler ut mat og har et felles rom hvor alle kan spise sammen. Sikhismen er imot kastesystemet, men det fungerer desverre ikke alltid i praksis.

Sikhene har tillnavnet "Singh" for gutter, og "Kaur" for jenter, som betyr løve og prinsesse.

Strenge sikher har fem religiøse kjennetegn. Det er uklippet hår, en kam som de har gjemt i turbanen, et stålarmbånd, en kniv og noen lange underbukser. I India legger de mest vekt på hvilken familie du er født inn i, og det bestemmer religionen. Det er ikke så vanlig å konventere. Familiene har forskjellige retninger innen sikhismen og mange klipper også håret, noe som gjør det vanskelig å se hvilken religion de tilhører. 

I dag finnes det ca. 25 millioner sikher, og de fleste bor i Punjab. 

Guttene går som regel med turban. Jeg var så heldig å låne naboguttens "djudra" som hjelper dem med å holde kontroll på alt håret. 

Det er en stor blanding av mange religioner i India. De er ikke så nøye med hvilken Gud de ber til, så lenge alle guder er èn. På rommet mitt er det et hjørne med forskjellige gudebilder. Bibelen er medbrakt og plassert der for å gjøre det ekstra fargerikt. Bildet til høyre er av Guru Nanak og det andre av hinduenes gud, Goddess Durga. 

"Sikht" og syk overraskelsesbursdag

Nå ligger jeg hennslengt som en sakkosekk. Ikke orker jeg å prate, spise eller øve til eksamen som er imorgen. Tro det eller ei, det er ille å være syk uten å ha mamma i nærheten. Heldigvis har jeg en indisk mamma som hjelper meg gjennom det meste. I dag har jeg sittet å sett på dataskjermen i lange tider. Jeg har stirret meg gjennom 4 episoder av "Linus i Svingen." Utrolig underholdene egentlig! Jeg var desperat etter å høre litt norsk og sett noen snutter fra mitt vakre ferdreland.

I går feiret vi overraskelsesbursdag for vertsmor. Hun fylte 40 år og vi hadde lenge planlagt å holde bursdag for henne. Vi fortalte at vi skulle ut å spise, og dukket opp på en resturant med venner og familie. Det var mange nye ansikt å se. Synd at forsteinntrykket ikke var helt bra. Jeg hadde så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg lå for det meste på sofaen og gjennspeilte den hvite veggen.

Indiske bursdager er alltid morsomme å være i. Alle roper i munnen på hverandre og det er fult av liv. Når hindimusikken kommer på er det ingen som kan stå stille. Generelt sett kan alle indere danse, og min makarena-dans er lite å stille opp med. Skulle ønske jeg kunne vært med på litt mer av feiringen, og at ikke indiske bakterier hadde tatt knekken på meg.

Det er en slags tradisjon å mate hverandre...

Her er familien; Jasmine, Amarjeet, Mona og Viren.

Jeg fikk spille piano! Det  har jeg savnet veldig..
Men jeg har glemt nesten alt jeg har lært i løpet av disse månedene.

14 og 15 september

14 september, altså i går hadde mine fantastiske vertsforeldre Mona og Amarjeet 17 års bryllupsdag. Gratulerer! Dette feiret vi med å gå på en fin restaurant der vi spiste buffet. Det er virkelig ikke bra for meg å være på en "spis-alt-du-kan" restaurant. Jeg tar det bokstavlig talt som en utfordring. Det endte med en altfor full mage. Jeg klarte bare så vidt å snegle meg langsomt bort til bilen etter maten før jeg kollapset i baksetet. Når skal jeg lære å begrense meg??


Det var veldig koselig, og vi spiste den beste indiske maten dere i Norge bare kan drømme om. Vi satt også å fniste av noen jenter fra Japan som hadde kjoler til rett under rumpa. Ærlig talt, man kler seg ikke slik i Norge engang, selv om mange nordmenn er ganske så lettkledde. Og dette er India! Merker at jeg blir nesten like sjokket som inderne nå som jeg har blitt så vant til at alle kler seg på en ordentlig måte.

Super mom! 

Jeg er utrolig takknemelig for å  ha dem som min vertsfamilie. Skjønner ikke egentlig hvorfor de ta imot en kulturblind, norsk, blek skikkelse fra den andre siden av planeten som vertsdatter. Men jeg er veldig glad for at de gjør det!

Jeg Jessie og Viren lagde eplekake. Vi prøvde en liten kunstrisk vri. Merker at jeg blir utrolig takknemelig for små ting som skjer i hverdagen. Som å bake kake, drikke den daglige chai teen, ja til og med ta oppvasken! Du kan bare glede deg til jeg kommer hjem mamma, da blir det nok frivillig husarbeid på meg.

I dag pøsregner det og jeg tok en liten løpetur i hagen. Indisk regn er helt herlig! Vi i Norge har pingleregn, men her regner det ordentlig. Det bøtter ned, gatene blir oversvømte og veien blir til en skitten, stor elv.

Vi klarte tross alt å kjøre i den store veielva. Mona og Jessie hadde lyst på sjokolade, så vi løp gjennom regne til bilen og kjørte til markedet. Jeg vet ikke helt om den indiske sjokoladen er verdt det, den smaker hvertfall ikke så godt som den norske... Men turen var gøy!

Slik ser gatene i Ludhiana ut i dag! 

Prøver å skrive ganske så enkelt. Regner nemlig med at dette kommer til å havne på google translate...

En etterlengtet oppdatering

Siden sist har jeg opplevd en hel del. Men fordi jeg er så slapp med å skrive om det, tar jeg heller en liten oppsummering.

Jeg har besøkt et gigantisk grønnsaksmarked sammen med Dadima (bestemor), tante Cokie og Jasmine.

Familien og jeg tok en ganske impulsiv tur til en landsby. Der var det en gigantisk stor katolsk kirke som vi besøkte. Jeg fikk til og  med snakket med "Fader Jonathan" og hilste på en del nonner.

Deretter dro vi til fabrikken som vertsfaren min eier. De lager deler til landbruksmaskiner, men i tillegg har de kuer og dyr.

I går var vi på markedet og kjøpte punjabi jutti. Det er tradisjonelle sko fra Punjab. Jeg endte opp med to sko, men tror det kommer til å bli mange fler. De koster jo ikke mer enn en iskrem på platebaren!

Vi har også besøkt noen resturanter hvor jeg har smakt kinamat, sør-indisk mat, og tradisjonell mat fra Punjab.

Dosa!

Save the environment! Save your self!

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra en ganske så interessant demostrasjonstur med skolen. Vi var 70 stykker som ble stappet i en buss med 45 seter, og der satt vi og humpet i 45 min. (Indiske busser går saaakte fram. Det går like mye opp og ned som framover). Dagens store oppdrag var å stå langs en bro og hindre folk i å kaste søppel i elven under. Problemet var bare at det ikke kom så mange mennesker forbi, det var bare biler som suste i full fart. Traktorer fullastet med bønder, autoer, lastebiler og rikshawer kom forbi, men det var få som stoppet. Under oss var det fattige som plukket opp søppelet som kom flytende i elva. De så om det var håp å finne noe å selge, eller noe de selv kunne bruke. Vannet var brunt og skittent, men likevel var det mange som badet og vasket tøy. Det var stekende varmt og vi stod å holdt plakatene i 2 pinefulle timer. Det førte til tidenes solforbrenning. Solen her er mye mer intens her enn hjemme -det fant jeg ut i dag. Jeg måtte også holde en improviserende tale om "save the river" foran elevene og kamerafolket på skolen. Det ble egentlig ganske så morsomt. Da jeg kom hjem, fikk familien se hvor knallrød jeg var og de ble ganske engstlige. De hadde aldri sett en hud rødere enn min, og vi kjørte så fort som bare det til nærmeste apotek. Etter å ha fått et par antall kremer tror jeg nok at det skal hjelpe.


Dagens lekse er hvertfall; ikke stå midt utpå en bro hvor det ikke er noe skygge i det hele tatt. Hvis noen kaster søppel i elven, skal du rope stopp og komme løpende med penn og blyant så de kan skrive under på miljøplakatene. !Ta på skolkrem!