Lekser, lekser, lekser.... og ikke noe annet...

Nå har skoleoppgavene på skolen økt kraftig og lærerne er mer ivrige på å få dyttet i oss kunnskap. Det er snart eksamen i begynnelsen av september og det blir enda mer press på elevene enn det allerede er. Jeg og den andre utvekslingseleven fra Latvia har fått sneket oss unna noen eksamer og kan slappe lettere av. Alle jobber steinhardt, og uten "indisk hjerne" funker det dårlig. Men må være geniale for å lykkes på skolen her. Mange jobber i 7-8 timer med lekser hver dag og de fyller ikke hverdagen med noe annet enn skole. Likevel har jeg litt lekser å styre med. Jeg får alltid unntak på skolen og de gir meg til å med ikke prøver hvis ikke jeg spør og maser om å ta dem. De tror tydligvis at vi uintellektuelle menneskene fra vesten ikke eigner seg til indisk standard. Smarthetsskalaen i India er noe helt annet enn det jeg er vant med. Men mange mangler noe helt annet, nemlig refleksjon. De har ikke fritid og rekker heller ikke å gruble og tenke over ting. Jeg har hvertfall en del å gruble på, og det er matten. Man må rett og slett jobbe seg i hjel hvis man skal klare å svare på alle trignometrioppgavene som jeg har prøvd på i hele dag. Uansett, så har jeg også fått en oppgave med å lage en oppgavebok i massemedia. Har prøvd ut alle mine kreative kunster, men likevel får jeg det ikke like bra til som de andre. 


Her er prosjektet jeg har holdt på med i hele dag og litt til.

Vertsfamilie

Denne måneden har det skjedd utrolig mye. Ikke alt har vært helt bra, men det har ordnet seg til slutt. Jeg har byttet vertsfamilie, og det var en vanskelig prosess. Til tider ville jeg bare ta første flyet hjem og bli kvitt alle problemene. Den første vertsfamilien var vanskelig å bo hos. Vi var fem personer som delte to senger og tre rom. Det var både vanskelig å kommunisere og de holdt seg alltid inne i huset. Jeg hadde heller ingenting å gjøre der og hverdagene gikk til å lese bøker og være på taket, som var det eneste stedet jeg kunne være alene. Jeg viste at jeg ikke kunne bo slik i 10 måneder, så derfor bestemte jeg meg for å bytte.
Jeg har aldri vært så forvirret, trist og hatt dårligere samvittighet enn de tre dagene hvor prosessen med å bytte familie holdt på. Jeg viste at vertsfamilien ville bli skuffet, men likevel var det til det beste for alle at jeg flyttet. Jeg orket bare ikke mer.

Heldigvis var det en reddende engel i klassen min som hadde en familie som gjerne ville ha meg som vertsdatter. Familien er utrolig inkluderende, hyggelige og omgjengelige, og jeg følte meg hjemme med en gang jeg kom hit. Nå vil jeg starte på nytt med resten av de 8 og en halv månedene jeg har igjen. Jeg er sikker på at dette bare kan bli bedre, og er takknemlig for oppholdet hos den første familien. Jeg har fått mange erfaringer jeg kan ta med meg videre.

Raksha Bandhan

13. August - lørdag, var det en festival for brødre og søstre, kalt Raksha Bandhan. Denne dagen feiret vi med å dra til noen slektninger i Patiala, to timer fra Ludhiana. Feiringen er for å marker forholdet mellom søster og bror. Jentene binder et bånd rundt hånden på broren. Dette viser søstrenes hengivenhet til brødrene, og brødrene lover i gjengjeld å beskytte dem.
Etterpå mater søsteren broren med en slags søtsak og gutten gir en gave.
Man må nødvendigvis ikke være søsken for å knytte rakhi, og man kan også knytte det også på søskenbarn, hvis de er i nærheten.
Rakhi er en hindufestival, men sikhene har også denne tradisjonen, siden religionen ble startet av hinduister som var uenige med deres tanker.
Så, da fikk jeg også feiret Rakhi, noe som var veldig gøy.

Her binder jeg rakhi på en eller annen fetter fra landsbyen i Patiala

Fetter med musefletter!

Indisk søtsak, milkcake

Jeg, Anmol og Ranveer

Vi besøkte noen slektninger som hadde kuer i hagen.

Må bare vise at jeg så ville aper på veien hjem.

1 mnd allerede!

Akkurat i dag er det èn måned siden jeg satte føttene mine på indisk jord. Det er helt rart hvordan tiden raser av gårde og bare fordufter. Jeg har lært mye denne tiden, på godt og på vondt.
Alt som var ukjent og skummelt er noe jeg har lært å kjenne, og har nå blitt trygt og velkjent.
Tenk at jeg har vært i India i 1/10 av oppholdet mitt allerede!
Jeg har blitt kjent med mange og blitt vant til en helt ny hverdag. Selv om mye har vært vanskelig å forholde seg til, har dette vært den mest spennende måneden noensinne!

Tanker om India

Farger og støy. Lukter av søppel, te og sterk mat. Stekende varme og pøsende regn. Mennesker, både fattige og rike. Folk som ikke har råd til mat og klær, og andre som velter seg i luksus. Religioner, bilder og statuer av guder. Ritualer, tilbedelse og offring.

Dette er mye av det du kan se i India. Men landet er likevel så utrolig mye mer. Deler av det jeg hadde forestilt meg var galt, og jeg må lære kulturen å kjenne på en helt annerledes måte. Mye er vanskelig å akseptere, og det kommer stadig overraskelser. Men samtidig lærer jeg også noe helt nytt om min egen kultur. Før jeg kom til India tenkte jeg at jeg var ganske fleksibel og åpen. Men etterhvert ble jeg klar over at ikke det var realiteten i det hele tatt. På ett punkt sitter jeg fast. Jeg begynner å sammenlikne den indiske kulturen med den kulturen jeg har vokst opp med. Det er mange feil og finne, og det gjør det vanskligere å akseptere kulturforskjellene.

Likevel er India et utrolig land hvor jeg føler meg hjemme. Menneskene er hyggelige og kulturen og religionene er fasinerende. Det er mye som må gjøres i dette landet, men heldigvis er de på vei oppover. Problemet er at de fattige blir flere, mens de rikere får mer å "godte" seg med. Forskjellene er så store at det er vanskelig å se hvordan dette kan utvikle seg til en sammensveiset nasjon. Indere har selv valgt å lukke øynene hver gang de kjører forbi slummen. Det er frustrerende. Hva kan vi gjøre hvis ikke mange nok innser at India trenger en forandring?
En forandring for rettferdighet.

Det er vanskelig å gå forbi skur og telt rundt søppel og skrot uten å bli berørt. Kontrastene er så store i forhold til det jeg er vant med. Og jeg har vondt for å gå likgyldig forbi tiggerbarna. Alt kunne blitt bedre hvis ikke det hadde vært korrupsjon i landet. Den er den store pengeslukeren og får milliarder stappet i egne lommer hvert år. Hvis ikke korrupsjonen hadde vært i India, er jeg sikker på at den ville vært verdens ledende økonomiske makt. Alt ligger til rette. Det må bare fordeles riktig.
Men kan vi i vesten klandres for dette? Mange utnytter indias fattige grovt. Det er jo ikke sjeldent vi hiver oss over tøy og "stesj" på billigsalg på h&m som er produsert i India for nesten ingenting.

Elines merkverdige indiaobservasjoner

India er et spesielt land, og det er mye man ikke blir helt klok på. Jeg blir faktisk overrasket hver dag, over hvor mye forskjellig dette landet har å by på. Indere har noen usedvanlige, merklige vaner og uvaner. Men jeg skal ikke si noe dumt med min urnorske dømmekraft. Jeg har nemlig merket at nordmenn også er litt av noen spesielle typer. Vi spiser nemlig kjøtt og går altfor lettkledd ute. Her må man nesten ta på burka hver gang man skal ut. Men det er ikke så ille. Det er faktisk aldeles behagelig i varmen og er ypperlig som vindfanger. Har merket at hvis man tar ut armene og holder ut skjerfet, går man mye raskere. Desverre blåser det ikke så mye her i Ludhiana og jeg må spasere mesteparten av skoleveien uten hjelp fra mother earth.
Uansett, her kommer bare brøkdeler av det snåle jeg har lagt merke til:

* Det aller meste i India er hellig. Jeg fikk et nytt "holy" sjokk i dag. Skulle nemlig ta på negllakk på tærne. Jeg satt i familiens store benkeseng, og for ikke å søle, tok jeg skoleboka under beinet. Det skulle jeg ikke gjort, for utdanning og skole er, tro det eller ei; hellig.
Det endte med at den ble røset bort, mens vertsmor gjorde renselsestegn for erstattning for mine syndefulle tær.

Hvis ikke du visste det, er kuer hellige. De er overalt, og spiser alt. De har til og med kusykehus i nabolaget hvor både friske og syke kuler kan stikke innom for en kusjekk og for å bli freshet opp. De lider hvertfall ingen nød her.
Jeg leste forresten i avisen at det skulle være en stor aksjon hvor de ville ta reflekser på alle kuene i Ludhiana. Det skjer altfor mange ulykker i traffikken. Derfor skal det bli klistret på reflekser i bakenden og på horna. Smart! Må være grusomt å krasje med ei ku.

* De fleste husene her har ett flatt tak som fungerer som verranda. På taket er det helt ypperlig å spionere på naboene og se hvordan de fordriver tiden. De fleste husmødrene bruker timer på å stirre på nabohusets klesvask. Det er faktisk veldig spennende og jeg har brent av en del timer der oppe. Dessuten er det en god erstatning til dataen og en av flere grunner til at jeg er så sjeldent på facebook.

Utsikten fra taket.

* Jeg skal ikke akkurat introdusere dere for indiske toaletter, men jeg kan nevne noe. De er langt ifra vestlig standard og vi nordmenn er veldig bortskjemte som bruker dopapir. Faktisk, så kan man lett bli et mobbeoffer hvis man bruker papir isteden for vann. Men man får gjort det man skal, og det er vel det viktigste.

* Indere har en spesiell teknikk for å bevege på hodet. Det går nemlig i alle mulige rettninger. Når de sier ja, går hodet sidelengs. Og når de sier kanskje, ruller de hodet overalt. Det kan være ganske forvirrende, men nå har jeg faktisk begynt å gjøre det selv. De første dagene hadde jeg utrolig vondt i nakken, heldigvis har den blitt litt mer tøylig etterhvert.

* De fleste i India er ikke redde for å skjule sine kroppslige lyder, og hver morgen kan man høre naboene gjøre sin daglige renselse av halsen. De hoster, harker og spytter ut det som kommer. Ganske fasinerende.

* Indiske mødre er generelt flinke til å lage mat, og hvert måltid blir tilbrett med utenklig mye forskjellig krydder og opptil flere retter. Til hvert måltid spiser vi noe kalt chapati eller roti. Det er en slags lefse som passer til nesten alt. I tillegg så har de et ukjent anntall supper og grønnsakretter som jeg ikke husker navnet på. Tror de spiser veldig mye grønnsaker her. Det ser bare ikke slik ut. Alt er nemlig tilbredt på en måte som gjør at man ikke kan se helt hva ting er. Men det smaker utrolig godt. Jeg sulter hvertfall ikke her...

Jalebi, en søtsak kun av sukker.

* All mat er enten supersterk eller veldig søt. Her har de mange ufyselige søtsaker som kun er sukker og intet annet. Ellers burde dere holde dere unna grønn chilli. Det er usedvanlig farlig og man kan risikere hosteannfall i lang tid. Mitt store problem er at det finnes i de fleste retter. De putter alltid et par biter oppi maten, og min redning er å løpe til nærmeste vask.

Tror det er best jeg stopper her, får spare andre observasjoner til en annen gang. Håper dere klarte å holde øynene oppe...

BCM Arya Model Sr. Sec. School

Dette er altså skolen min. Den har et langt og unødvendig navn, men er likevel bra. Har alltid tenkt at skoler med lange og vanskelige navn er veldig seriøse og strenge. Det er riktig! Her kjører de tidenes strengeste diseplin.
Internettsiden: www.bcmeducation.org

Ble litt mye tristhet i det forrige innlegget, så nå skal jeg fortelle om hverdagen min her i Ludhiana. Ettersom jeg går på en veldig stor skole med 5000 elever, tar det en stund å finne fram. Etter 2 og en halv uke, går jeg fortsatt rundt å leter etter "fine art" rommet. Jeg tar forresten også matte... indisk matte = noe ufyselige greier. Her er det ikke nok med gange og dele, vi må også pugge over 50 formler i trignometri utenatt. Første mattetime måtte alle si formlene utenatt, og alle som ikke klarte det måtte stå resten av timen. Heldigvis var jeg et untakk, og kunne sette meg lettet tilbake på den lille pultbenken.

Alt er veldig trangt og overfylt på skolen. Klasserommene er som små bøttekott hvor de stur inn ca. 50 elever. Likevel er det en av de beste skolene her i Ludhiana, og elevene er veldig takknemlige for muligheten til utdanning. Tror kanskje jeg burde forandre innstilling til skolen hjemme..

Hverdag våkner jeg kl.6. Det er egentlig altfor tidlig, men jeg klarer å hale meg opp. Kl. 7 kommer automannen. Det er han som frakter oss fram og tilbake til skolen hverdag i autoen sin.
Auto = en moped som er bygget om til noe helt annet. Det er nemlig to benker hvor de stur så mange skoleelever inn som mulig. Det er normalt med 10-15 elever på lasset, men i vår er det bare 8! Med den, humper vi avgårde på veien. Infrastrukturen her er nemlig fra forrige århundre.
Jeg våkner hverfall på den 15 minutters lange turen.

En tilfeldig auto som fartet forbi.

Etter skolen har som regel de fleste "tution." Dette er en slags leksehjelp for alle som vil gjøre det bra på skolen. Siden jeg ikke trenger å ta skolen så seriøst dette året, går jeg hjem og sover/spiser...

Ikke alt er like lett...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Hovedgrunnen er at ikke alt er slik det skal være. Jeg har det fint på skolen og har fått mange nye venner der, men hjemme er det mye som ikke fungerer. Tror det også kan være fordi alt er annerledes og det er mye nytt å forholde seg til. Jeg prøver å fokusere på de posetive opplevelsene, men i forhold til familien, føles det som om de negative er i flertall. Til tider kan det virke som om jeg er en slags utstillingsdokke, istedenfor et familiemedlem. Det er også mange på skolen som har merket at familien ikke behandler meg så bra som de skal. Heldigvis har jeg mange som støtter meg, og jeg får god hjelp fra både venner og lærere.

Men, ikke misforstå... Jeg er utrolig glad for at jeg har fått muligheten til å komme så tett innpå et land og kulturen. Dette er en stor opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Jeg har lært mye den siste tiden, og noe av det viktigste er; "Man kan falle om og om igjen uten at det sier hvem du er som person, det er hvordan du reiser deg som definerer hvem du er." Jeg vil prøve noen dager til og satser på at det meste vil ordne seg etterhvert. Og at de positive opplevelsene vil komme i flertall, slik det burde være.