Challo!

Dagene i Delhi er innholdsrike og det er spennende å oppleve en helt annen by enn Ludhiana hvor jeg har tilbragt mine 9 andre måneder. Hver morgen starter med yoga i parken kl. 06 og etterpå hjelper jeg litt til på kontoret og reiser rundt i Delhi. Heldigvis er det en annen fra YFU som har vist meg rundt i store deler av byen og fulgt etter meg i alle de butikkene jeg har pekt på. Både i går og i dag har vi vært på et stort marked hvor det er mange turister og gamle, utradisjonelle europeere som tviholder på 60-tallet og fortsatt lever hippie-livet.
Blant boder med nypresset juice og vispet lassi, finner man de mest spennende tingene. Og hvis man lurer seg inn i trange smug, hvor få turister setter sine sandaler, finner man et hav av klær, smykker og sko til bare halvparten av prisen.
I det siste har jeg møtt mange YFU studenter her på kontoret, og det har vært godt å snakke om oppholdet vårt og hvordan vi har hatt det. Det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som har hatt det litt opp og ned dette året. Vi har alle måtte innrømme at det er det vanskeligste vi noen gang har gjort, men likevel har vi kommet hele ut av det sterkere enn da vi kom.
I tillegg har jeg reist rundt på forskjellige skoler i Delhi sammen med de ansatte for å gi en presentasjon om et utvekslingsår til utlandet.
Jeg har det hvertfall veldig bra på kontoret her og nyter de siste dagene som er igjen!

Norgesbjørn! I Delhi er det en utstilling med bjørner
dekorert med noe typisk fra hvert land.
Dette er bjørnen fra Norge.

En butikk med armbånd fra markedet

- Eline

Til Delhi

Jeg vil bare skrive et lite innlegg her om at jeg reiser i morgen kveld til Delhi. Der skal jeg være helt til det blir funnet en ny vertsfamilie til meg. Nå skal jeg bo på et YFU kontor i noen dager før jeg kommer til den nye vertsfamilien. Det er trist å ta forvell til de fantastiske menneskene jeg har møtt her i Ludhinana. Men det er en del av hele dette året. Et eventyr slutter og et annet begynner. Jeg merker at India ikke lenger er noe fremmed og skummelt, men et land jeg forstår og mennekser jeg har blitt glad i. Jeg krysser fingrene for at dette skal gå bra. Og snart er jeg jo hjemme i Norge igjen.

- Eline

Nidorsh School

Den siste skoledagen er over og eksamene bestått. Det var egentlig veldig trist å forlate skolen, siden det har vært noe av det beste med hele oppholdet. Når alt har vært usikkert med vertsfamilie og andre ting, er det skolen som har hulpet meg med å ordne opp i det meste. Jeg har fått oppleve utrolig mye på BCM school og tiden på skolen med alle vennene der er noe jeg kommer til å savne.

Nå har jeg jobbet på Nidorsh school for mentally challenged kids i to uker. Både jeg og Judita jobber der sammen og vi underviser en klasse på 7 elever. Det er utrolig spennende å jobbe med dem, men også utfordrende når ikke læringskurven er så bratt.
 

Hvis dere har noen spørsmål eller noe dere lurer på, er det bare å slå seg løs i kommentarfeltet under...

Holi

Holi er en av de store festivalene i India. Det er en hindu festival, men blir også feiret av de fleste indere. Min vfamilie liker ikke denne festivalen på grunn av fargestoffene som setter seg i huden. Derfor inviterte Juditas familie meg til å sover over og feire festivalen på en ordentlig måte siden de er hinduer. Dette er også den siste festivalen jeg får vært med på. Trist, men det ble en god avsluttning på et år fullt av mange festivaler.
Holi markerer begynnelsen av våren og det handler mest om å ha det gøy og morro, siden dette var Lord Krishnas favorittlek (ï følge Juditas familie, men det finnes også forskjellige historier bak festivalen).

Mandir - hindu tempel 

Folk kledd ut som forskjellige g

Kolaveri di!

Januar passed away

Nå er snart 7 måneder av utvekslingsoppholdet mitt over og jeg har bare 3 knappe måneder igjen. Hva tenker jeg om det? Det er jeg ikke så sikker på selv, men jeg vil virkelig bruke denne tiden til det fulle. Jannuar var en vanskelig måned, den var lang samtidig som jeg fikk oppleve mye av problemer og andre mer positive opplevelser. Det hender fortsatt at jeg blir overrasket og utrolig frustrert over kulturforskjellene. Tankegangen er så vanskelig å forandre på og verdiene man har fra hjemlandet må også justeres litt. Dette er noe som har plaget meg veldig den siste tiden. Spesielt merker jeg disse problemene når man har en vertssøster man er sammen med hele tiden. Det har endt opp med noen uenigheter og småkrangel. I tillegg såret jeg familien jeg har blitt så glad i. En koselig indisk familie som har tatt imot jeg med åpne armer og behandlet  meg som et familie medlem. Det føles tungt at jeg først nå har problemer med å akseptere alt. At jeg ikke strekker til og er like fleksibel som jeg først trodde. Nå har jeg bare 3 måneder igjen å rette opp i dette.

Likevel vil jeg at dette skal bli de 3 beste månedene fra oppholdet mitt, for det er jo som regel det siste man husker best. Jeg vil at familien skal ha en positiv opplevelse, for de har virkelig blitt viktige for meg. Jeg begynner å gå tom for tid til å forstå India på. Jeg har allerede lært mye, men jeg føler ikke at jeg har utnyttet året mitt til det fulle. Jeg innser at jeg skulle ha brukt mer tid på menneksene i familien, både besteforeldrene og vertsforeldrene mine. Det er så mye å lære av dem både om selve landet, tradisjonene og de indiske verdiene. For er det noe jeg har forstått i det siste, er det at jeg fortsatt tenker som en nordmann og det er ikke alltid like lett når man er i et land som dette. Jeg har blitt glad i India, men når jeg tenker på gode, gamle Norge, innser jeg at jeg egentlig er klar for å dra hjemmover snart. Jeg har opplevd så mye her, vokst som person med nye erfaringer jeg kan ta med meg videre. Men den siste tiden her er verdifull. Dette er en opplevelse jeg kun får èn gang i livet, og jeg tror jeg må bli flinkere til å stoppe opp og se meg omkring på hva jeg setter pris på. Det er så altfor lett å glemme.

Jeg håper familien kan tilgi meg noken gang for mine kulturelle forskjeller og er klare til å starte på ny. Selv om det var endel tårer fra min side og noen frustrerende sukk fra deres, håper jeg virkelig alt vil ordne seg. Jeg har nå funnet ut flere av mine svakheter og håper det er noe jeg kan vri om og forandre. "Man lærer av å leve," blir det sagt, men noen ganger er lærdommen hard. Til slutt vil jeg avslutte med å si at dere hjemme har virkelig vært med på å motivere meg dette året. Først nå, som dere er så langt borte, forstår jeg hvor heldig jeg er som har noen fantstiske personer å komme tilbake til. Å være sammen med menneskene som betyr aller mest for meg, er noe jeg gleder meg til.

Ganesh på rikshaw og indian sweets!

I natt drømte jeg en helt rar drøm. Jeg gikk i parken en ettermiddag, slik som jeg ofte pleier å gjøre. Plutselig kom det en rikshaw- walla (en mann som kjører en sykkel som kan ha passasjerer. Litt som hest og kjerre, bare at hesten er byttet ut) og bet et stort og blodig hull i leggen. Det var litt ekkelt, men jeg tenkte ikke så mye over det, før leggen hadde blitt til et elefantbein. Litt likt guden Ganesh som fikk byttet hodet sitt med en elefant. Egentlig tenkte jeg ikke så mye over dette... før...FØR.. jeg så Ganesh sitte på en rikshaw oppover gaten vår den samme ettermiddagen. Sprøtt!

Dette fikk meg til å tenkte på indian sweets som vertsmora til Judita tilbyr oss når vi kommer på besøk. Familien som godt kan kalles ekstremt tradisjonelle hinduer, ofrer alt til guden Ganesh før maten serveres. Dette gjør hun også med indian sweets og med Ganesh sin velsignelse, trykker hun det bokstavlig talt ned i oss.
Her er den noen av de mange variantene av indian sweets:

Gulab Jamun: en slags bolle som ligger i varm sirup så de blir litt "svampete". Hvis man klemmer litt hardt på den, renner det sukker, noe det nesten kun er laget av.

Jalebi: er lagd av sukker, mel og sirup. Det er veeelig søtt, litt for mye egentlig. Selve jalebi-en er fritert i sirup slik at den blir sprø og inneholder rennende sukkevann.

Halva: blir sett på som litt halvveis hellig mat siden de gir det bort i gurduwaraer. Hvis man lager den hjemme, er den bare hellig på noen dager slik som fullmånedag og andre høytider. Den kan kun lages når man har en bra dag og er lykkelig, ellers kan man ikke spise den. Halva-en er laget av en spesiell type mel, sukker og ghee (melkeolje).

Ladoo: I følge den første vertsfamilien min, kan ladoo-en tilkalle noen skumle ånder hvis de har 7 svarte prikker på seg. Jeg tar litt avstand fra det og  liker den best med chai, helst uten de prikkene. Den er laget av dal chenna (et slags bønnekorn), sukker og ghee.

Burfi: smaker litt som marsipan, men inneholder melk og mel. I tillegg er det spiselig sølvpapir på toppen. Tuller ikke engang.. de spiser sølvpapiret!

Kheer: er min favoritt og en god erstatning for risgrøt. Den smaker egentlig nesten det samme bortsett fra at den er kald og har litt mer krydder i enn bare kanel.

Sohan papdi: er ett av mange eksempler på et ufyselig søtsak. Det er en slags blanding mellom sukkerspinn og kake med masse krydder i.

Boktips, faktisk..

Til dere som lurer på hvordan India er, vil vite mer om landet eller bare vil ha et knaskende lesestoff, så har jeg et tips til dere. Denne boken har jeg lest gjennom 2,5 gang og hver gang blir jeg imponert over alle ord og setninger Jostein Færøvik setter sammen til en velskrevet bok om India. Boken jeg snakker om heter " India - et stevnemøte med skjebnen" av Jostein Færøvik. Tittelen høres tørr ut og tilskrevet proffessor-nivå. Enda værre høres det ut når boken er faglitteratur, en reiseskildring. Men tross alle fordommene man får ved første inntrykk, er det en bok som gir underholdene informasjon og morsomme historier. Han forteller om innsiden av et kompleks samfunn som få forstår seg på. Faktisk, så tror jeg det er nokså umulig å forstå seg på det indiske samfunnet. En som innså dette var den føste indiske statsmenisteren Nehru Jawaharlal. Han sa: "Den som vil forstå India, må belage seg på en lang reise i både tid og rom." Men ordene ble sagt for 60 år siden og mye Ganges-vann har rent i havet siden den gang. India er i forrandring, et kontinent med et mylder av farger og friksjoner, av kulturer og mennesketyper som har blitt ristet sammen. Et slikt land skal ikke være lett å forstå. Jeg som har vært her i lange 7 måneder, har langt igjen å gå.

Dette er en bok jeg oppfordrer dere til å lese. Jeg hadde egentlig tenkt at denne bloggen skulle vise litt av hvordan India er, men siden jeg skriver så sjeldent (!) og om ganske irrelevante ting, er nok denne boken et bedre alternativ. :)

Back on track

GOD JUL og GODT NYTTÅR til dere i Norge! Nå har jeg endelig summet meg til å skrive om det som har hendt for litt under èn måned siden. "Indian time" er det noe som heter, visst!
Så, etter en veldig lang pause med skriving grunnet ett internett med humørsvingninger og mangel på strøm, er jeg nå tilbake! Det har skjedd en del siden sist og det er vanskelig å få tid til å skrive.
  På julaften satt jeg og to andre utvekslingsstudenter fra Litauen på et tog til Dehli. Egentlig hadde vi tenkt å kle oss i skikkelig juleklær slik at vi endelig kunne få brukt sariene våre, men vi droppet fort ideen da vi våknet til tåke og 7 grader noe som gjorde det lite fristende å ha på seg den kalde indiske drakten med bar mage. Det var utrolig gøy å treffe de andre utvekslingsstudentene igjen og alle har allerede blitt veldig sammensveiset.Vi satt lenge oppe hver kveld for å snakke sammen om alt det vi har opplevd i løpet av de måndene vi har vært her. Jeg fikk høre mye sprøtt for å si det mildt, og jeg fant ut at jeg har det bedre enn det jeg trodde da jeg snakket med de andre studentene.

En tegning av alle studentene.... altså, ikke laget av meg.

YFU skaffet oss til og med et juletre... eller noe liknende!

Victoria fra Fankrike, jeg og Amanda fra Sverige! Whohoo.. impoterte nisseluer..

Når jeg nå tenker på hvordan jeg ville beskrevet julen, finnes det ingen ord. Det er fordi det rett og slett ikke har vært jul her i India, bare en dag som heter 24. desember. Riktignok var det ikke en vanlig dag, men alt som minnet om jul var ikke å finne. Derfor ble det ikke jul i 2011, men heller en veldig koselig dag/kveld med mange hygglige mennesker. På julekvelden spiste vi billig kinamat og etter middagen hadde lærerne på skolen vi sov på stelt i stand med DJ i skolegården. Utrolig morsomt når både lærere og elever danset rundt til bollywood-sanger. De fleste dagene hadde vi et "orientation program" hvor vi snakket om oppholdet vårt og opplevelsene vi har hatt til nå.

1. juledag satte vi oss på bussen tidlig på morgenen og kjørte til Agra hvor den kjente bygningen Taj Mahal er. Man kan jo ikke være i India ett år uten å se "indernes stolthet". Byggningen var så overnaturlig vakker. Alt var så detaljert og gjennomført. Kanskje ikke så rart at det tok 22 år og 22 000 arbeidere for å få Taj Mahal ferdig!

Den siste dagen tok vi turen til Old Delhi. Der tok vi turen til en veldig kjent gurduwara hvor mye av innredningen var laget av gull. Vi fikk kikket litt rundt i noen kaotiske og overfylte markneder og testet ut
hindien vår for å få ned de høye prisene de gir turistene.

The Red Fort i Old Delhi

Da det var tid for hjemreise, var det få som ville dra fra Delhi. I tillegg var det så tåkete at vi nesten ikke kunne rygge ut porten. Jeg og den svenske jenta jublet høyt i baksetet da vi så et lite håp om å få en litt forlenget ferie i Delhi. Men, nei. Vi kom til togstasjonen og der stod indian railways og ventet på oss...

...................................................................................................

I tillegg til turen til Delhi med YFU, har jeg vært der på en helgetur med familien hvor vi brukte endeløst med tid på noen kjøpesentere og kikket litt rundt i hovedstaden. I løpet av denne måneden har jeg også vært  med på bryllupsforbredelser til en kusine. Hele ekteskapet er arrangert og hun skal bli giftet bort til en mann i New Zealand som hun kun har skypet en del ganger. Familien hans, eller "the family in law" kom hit for å møte oss og "godkjenne" svigerdatteren for sønnen deres. Det var egentlig et utrolig pinlig møte og hadde en litt buisness-atmosfære over seg. Men begge sa ja til å gifte seg med hverandre og snart blir det arrangert ringsermoni i heimen. Det blir spennende!

På skolen har jeg begynt på dans, noe som er en helt ny opplevelse. Koregrafi er virkelig ikke min greie! Egentlig meldte jeg meg på fordi vi skal dra til grensen mellom Pakistan og India. Der skal vi danse på en sermoni de har hver kveld når grensen stenges. Dansen er sammensatt av mange klassiske danser fra forskjellig stater i India. Jeg håper bare jeg rekker å lære meg alt på de få dagene vi har til å øve..

Wagah border

Namaste!

Takk for tålmodigheten dere har hatt, for dette med blogging er jeg treig med!