Vertsfamilie

Denne måneden har det skjedd utrolig mye. Ikke alt har vært helt bra, men det har ordnet seg til slutt. Jeg har byttet vertsfamilie, og det var en vanskelig prosess. Til tider ville jeg bare ta første flyet hjem og bli kvitt alle problemene. Den første vertsfamilien var vanskelig å bo hos. Vi var fem personer som delte to senger og tre rom. Det var både vanskelig å kommunisere og de holdt seg alltid inne i huset. Jeg hadde heller ingenting å gjøre der og hverdagene gikk til å lese bøker og være på taket, som var det eneste stedet jeg kunne være alene. Jeg viste at jeg ikke kunne bo slik i 10 måneder, så derfor bestemte jeg meg for å bytte.
Jeg har aldri vært så forvirret, trist og hatt dårligere samvittighet enn de tre dagene hvor prosessen med å bytte familie holdt på. Jeg viste at vertsfamilien ville bli skuffet, men likevel var det til det beste for alle at jeg flyttet. Jeg orket bare ikke mer.

Heldigvis var det en reddende engel i klassen min som hadde en familie som gjerne ville ha meg som vertsdatter. Familien er utrolig inkluderende, hyggelige og omgjengelige, og jeg følte meg hjemme med en gang jeg kom hit. Nå vil jeg starte på nytt med resten av de 8 og en halv månedene jeg har igjen. Jeg er sikker på at dette bare kan bli bedre, og er takknemlig for oppholdet hos den første familien. Jeg har fått mange erfaringer jeg kan ta med meg videre.