Januar passed away

Nå er snart 7 måneder av utvekslingsoppholdet mitt over og jeg har bare 3 knappe måneder igjen. Hva tenker jeg om det? Det er jeg ikke så sikker på selv, men jeg vil virkelig bruke denne tiden til det fulle. Jannuar var en vanskelig måned, den var lang samtidig som jeg fikk oppleve mye av problemer og andre mer positive opplevelser. Det hender fortsatt at jeg blir overrasket og utrolig frustrert over kulturforskjellene. Tankegangen er så vanskelig å forandre på og verdiene man har fra hjemlandet må også justeres litt. Dette er noe som har plaget meg veldig den siste tiden. Spesielt merker jeg disse problemene når man har en vertssøster man er sammen med hele tiden. Det har endt opp med noen uenigheter og småkrangel. I tillegg såret jeg familien jeg har blitt så glad i. En koselig indisk familie som har tatt imot jeg med åpne armer og behandlet  meg som et familie medlem. Det føles tungt at jeg først nå har problemer med å akseptere alt. At jeg ikke strekker til og er like fleksibel som jeg først trodde. Nå har jeg bare 3 måneder igjen å rette opp i dette.

Likevel vil jeg at dette skal bli de 3 beste månedene fra oppholdet mitt, for det er jo som regel det siste man husker best. Jeg vil at familien skal ha en positiv opplevelse, for de har virkelig blitt viktige for meg. Jeg begynner å gå tom for tid til å forstå India på. Jeg har allerede lært mye, men jeg føler ikke at jeg har utnyttet året mitt til det fulle. Jeg innser at jeg skulle ha brukt mer tid på menneksene i familien, både besteforeldrene og vertsforeldrene mine. Det er så mye å lære av dem både om selve landet, tradisjonene og de indiske verdiene. For er det noe jeg har forstått i det siste, er det at jeg fortsatt tenker som en nordmann og det er ikke alltid like lett når man er i et land som dette. Jeg har blitt glad i India, men når jeg tenker på gode, gamle Norge, innser jeg at jeg egentlig er klar for å dra hjemmover snart. Jeg har opplevd så mye her, vokst som person med nye erfaringer jeg kan ta med meg videre. Men den siste tiden her er verdifull. Dette er en opplevelse jeg kun får èn gang i livet, og jeg tror jeg må bli flinkere til å stoppe opp og se meg omkring på hva jeg setter pris på. Det er så altfor lett å glemme.

Jeg håper familien kan tilgi meg noken gang for mine kulturelle forskjeller og er klare til å starte på ny. Selv om det var endel tårer fra min side og noen frustrerende sukk fra deres, håper jeg virkelig alt vil ordne seg. Jeg har nå funnet ut flere av mine svakheter og håper det er noe jeg kan vri om og forandre. "Man lærer av å leve," blir det sagt, men noen ganger er lærdommen hard. Til slutt vil jeg avslutte med å si at dere hjemme har virkelig vært med på å motivere meg dette året. Først nå, som dere er så langt borte, forstår jeg hvor heldig jeg er som har noen fantstiske personer å komme tilbake til. Å være sammen med menneskene som betyr aller mest for meg, er noe jeg gleder meg til.